Kategori: Ukategorisert

Å feire nasjonaldagen i karantene er en selsom opplevelse.

Her skjer det ingen verdens ting. Det er langt mellom flaggene, ikke noe musikkorps, feststemningen er fullstendig fraværende. Bunader og festtøy???

Dog, hotellet forsøker å gjøre det de kan ut fra forutsetningene. Det er nok ikke lett å skape en fest for mennesker som må sitte ensomme på hvert sitt rom for å innta årets nasjonale festmiddag.

Gratulerer masse med dagen alle sammen.

Da vi ankom Stavanger på torsdag, valgte vi som lovlydige og moralske borgere å følge rådene fra norske myndigheter.

Vi henvendte oss til grensepolitiet, tok en korona-test, og fikk beskjed om at vi måtte flytte inn på karantenehotell i 10 dager.

Karantenehotellet var ikke noen straff eller noe fengsel (ifølge politiet), men vi måtte overnatte der. I øvrig kunne vi leve som vanlig, dra hjem, gå på byen, gå i forretninger osv så lenge vi holdt to meters avstand, og så godt som mulig unngikk folkemengder.

Mange gjør nettopp det, lever som normalt. Likevel er det flere som bare er på hotellet. Man får ikke lov til å oppholde seg i restauranter eller møterom. Alt er stengt ned. Smitte skal stoppes.

De som må bli værende på hotellet, er de som ikke kan komme seg noe sted. De som ikke har noen hverdag i distriktet, eller bil for å komme seg ut.

Da blir man hengende på hotellet, gjerne ute, hvor de står i grupper og røyker. Ingen ansiktsmaske, og generelt lite forholdsregler.

Hvis det er noe plass i Norge i dag hvor det er fare for å bli smittet, er det nettopp i et karantenehotell.

Måltidene blir satt fram utenfor hotellrommet, og “nytes” i ensomhet.

Jeg forsøkte å sende søknad, og appellere til kommuneoverlegen i Sola om å få “sone” min karantenetid i min hjemkommune. Dette falt for døde ører.

Karantenen må gjennomføres der hvor du ankommer Norge. Evt smitte skal ikke flyttes inn i landet.

Men det er ikke noe fengsel, må forstå. Du kan fritt bevege deg. Det er heller ingen som holder deg igjen på hotellet, du kan fritt dra. Men da får du sannsynligvis en bot på 20.000,-.

Med andre ord. Hvis du har god økonomi, kan du egentlig bare gi F…. i karantenebestemmelsene, og fortsette ditt vanlige liv.

Sms i dag tidlig:

“Fra nasjonalt kontrollsenter for innreisende: Krav om karantene i ti døgn gjelder for de fleste. Brudd på karantenereglene kan medføre straff. Isoler deg hvis du tester positivt. For medisinsk hjelp ring 116117. Mer informasjon: https://www.helsenorge.no/koronavirus/reise/#innreiseregler-til-norge”

I går fortøyde vi båten på Sølyst, og ankom ny hjemmehavn.

Som lovlydige og moralske nordmenn valgte vi å ringe grensepolitiet som skal registrere innreise til landet.

Der ba de oss komme til Sola for å ta ennå en korona-test. Den fjerde på ti dager, alle negative så langt.

Videre ble vi informert at vi nå skulle i karantene hotell. Dette skulle ikke føles som noen straff, det er ikke noe fengsel, og man kan leve normalt så lenge man holder to meters avstand. Det eneste er at man skal overnatte på hotellet i ti dager.

Hele tiltaket er å unngå importsmitte til landet. Ti dager på hotell. Du kan være ute om dagen, og gjøre det du ønsker så lenge man holder avstand.

Så lenge man bor i Stavanger kan vel dette funke. Synes likevel det blir noe tåpelig ved det hele.

For min del blir det nettopp fengsel. Jeg bor normalt i Larvik, og kan ikke foreta mine normale ting så lenge jeg er på Sola. Et problem jeg får, er at jeg vanskelig kan hjelpe mine foreldre på 84 og 94 år, i deres dagligdag.

Politimannen på Sola var vennligheten selv, men hadde ingen anledning til å gi meg dispensasjon til å reise til egen hjemkommune for å “sone” karantene der.

Derimot sendte han meg videre til kommuneoverlegen i Sola kommune som har mulighet for å se om jeg kan få mulighet for å flytte på karantenehotell i egen kommune.

Søknaden ble sendt umiddelbart, og vil bli fulgt opp med en telefonsamtale i løpet av formiddagen.

For vår del etter å ha reist til Frankrike for å hente en privat seilbåt, virker sikkerhetstiltakene vel byråkratiske.

Vi har som sagt tatt fire tester i løpet av de siste ti dagene, alle negative. Vi har vært tre kammerater ombord i en båt i 7 døgn uten å være i kontakt med noen andre individer.

De smittemessig farligste situasjonene vi har vært utsatt for, er de gangene vi faktisk har gjennomført testene. De gangene har vi vært i kontakt med andre. Ellers har vi vært isolert.

Jeg håper inderlig det finnes både fornuft og logikk på kommuneoverlegens kontor i Sola, hvis ikke blir jeg dømt til å sitte på hotellet for å “sone” en straff på 10 dager for å hjelpe en kammerat for å hente hjem sin nye seilbåt.

Jeg heier på kommuneoverlegen enn så lenge.

Fra nå gjenstår kun fin-navigeringen inn til Stavanger og Sølyst.

Det har vært en lang tur. Onsdag 5. mai forlot vi La Rochelle. Etter et kort pitstop i Lorrient, forlot vi kaien torsdag kl 14:00. Siden da har vi vært på vannet.

En lang tur. Mye vær, og lite vær. Stærk kuling, og havblikk. Mye trafikk, og lite trafikk. Trangt farvann, og åpent hav.

Siden La Rochelle har vi tilbakelagt 1000 nautiske mil på sju dager. Biskaia, Engelske kanal og Nordsjøen. Vi har vært innom territorialgrensene til Frankrike, England (Storbritannia), Nederland, Tyskland, Danmark og nå Norge. Om få timer legger vi til kai, fester trossene, og gir RM1180, byggenr 1, Oroshi sin nye hjemmehavn på Sølyst i Stavanger.

Det virker kanskje ikke så voldsomt, La Rochelle – Stavanger. 1000 NM.

For å sette det litt i perspektiv, hvis vi hadde reist 1000 NM nordover fra Stavanger så hadde vi runda Nordkapp og landa i Båtsfjord (sånn ca).

Det blir deilig å få landlov, hvis nå Erna, Bendt Høye og lokalt grensepoliti gir oss tillatelse.

Oppdatering kommer.

Etter vi forot Dover har det ikke kommet så mange reisebrev. Dette fordi vi forlot områder med mobildeknig. Etter Dover siktet vi rett ut i nordsjøen i retnig Stavager.

I Dover beskrev jeg vår opplevelse med et fantastisk tordenvær. Magisk. Var vi redde? Engstelige?
Vel, jeg kan kun tale for egen del. Jeg hadde selv valgt å bli med på denne turen. Jeg befant meg der hvor jeg var. Naturen ga oss de utfordringene vi opplevde, og vi måtte bare takle situasjonen som var. Noen vil sikkert synes sånt vær kan være ubehagelig, og kaskje farlig.

Jeg tenker kanskje litt musimsk “Insha’Allah”, eller litt fransk “C’est la vie”, jeg er der, det som skjer det skjer, la meg nyte det. Tordenværet og lynglimtene var fantastiske, magiske. Det var en spektakulær opplevelse. Vi var der, så det, opplevde det. Det tok slutt og vi dro videre.

Resten av natten bøttet regnet ned. Ingen vind, og det var vått. Vi tøffet nordover for motor.

Dagen etter lysnet det opp. Det slutta å regne, vinden tok seg opp, og vi kunne seile litt igjen. Nok en kuling, denne gangen bafra. Platt lens. Vi kunne velge å endre kurs for å få en bedre seilteknisk vindvinkel. På den måten kunne vi kanskje redusere tidsforbruket. Eller vi kunne gå på kurs, og spare distanse. Vi valgte det siste. Gikk mot mål, korteste vei.

Nordsjøen er stor. Vi skulle tilbakelegge ca 500NM. Det er ganske mye trafikk her ute, men det er langt fra oss. Vi ser ikke så mange andre fartøyer, enkelte olje/gass installasjoner, men de er ganske langt unna. Vi seiler rett nordover, autopioten holder kontrollen, og jobber aktivt for å håndtere medvind og dønninger.

Midt ute på havet får vi besøk. Fra oven kommer en pjuskete, utmattet liten skapning, finner dekket på båten og går inn for landing.

Tenk deg å være ei due. Du har flydd fra et eller annet varmt land, og skal nordover. Du blir sliten, orker ikke mer, og må bare gi tapt. Du daler nedover fra stor høyde. Egentlig håper du kanskje at der nede finner du fast grund, slik at du kan lande og hente krefter. Dessverre, under deg er det kun hav, du er ikke gla i vann og kan ikke svømme.

Fakta: Duefamilien eller duer (Columbidae) er en stor familie som inkluderer cirka 49 slekter med tilsammen cirka 350 arter. Familien utgjør, sammen med de nå utdødde drontene (Raphidae), ordenen duefugler (Columbiformes). Duefamilien deles videre inn i tre underfamilier, hvorav én med to tribus. I Norge hekker artene ringdue, skogdue og tyrkerdue regulært, samt bydue. Bydua er imidlertid en forvillet etterkommer av domestiserte klippeduer (nærmere bestemt etter brevdue). Ville klippeduer hekker ikke lenger her. Turteldue er imidlertid en relativt hyppig gjest i Norge, som en gang i blant også besøkes av mongolturteldue. Noen få arter, som hekker på høye breddegrader, er imidlertid regulære trekkfugler og kan foreta relativt lange trekk.

Hva er oddsen for at du finner en seilbåt å lande på midt ute på havet? Hva er oddsen for å klare å komme inn for landing blant mast, seil, stag og vanter.

Denne dua klarte det. Hun landa, samlet krefter, og dro videre etter en halv times hvile. Håper ikke du ble sjøsyk. Lykke til, håper du finner frem.

Ved midnattstid mistet vi vinden på nytt. Bare å trimme jern-genoaen (for uinvidde så er genoa navnet på et av seilene. Genoa av jern=motor). Volvoen summer og går og pusher oss fremover i ca 7 knop. Havet er flatt, sola skinner, godt vi bunkra noen hundre liter diesel før vi dro. Vi smører oss med faktor 20 og inntar hvilemodus.

12 mai kl 01:54 krysser vi grensen til norsk sokkel. Vår tid i viking begynner å nærme seg slutten. Dog, vi har ca et døgn igjen i havet, men vi kan begynne å forberede landgang.

Natten igjennom fikk vi tykk tåke, maks 30 meters sikt. Samtidig passerte vi gjennom store fiskerbank. Her drev de fiske, og ikke alle hadde AIS. Godt vi også er utstyrt med radar.

Morgenkvisten ankom uten at vi hadde rotet oss bort i “usynlige” trålere, og vi nærmer oss kysten. Dette er tydelig pga tiltagende dyreliv og skipsfart. I mangel på duer ser vi nå både havsuler og ærfugl. En sel var litt nysgjerrig og tittet på oss fra 50-60 meter, og et titalls niser leker foran bauen.

Hva venter oss mot land? Tollvesen, båten skal innføres. Grensepoliti, hvor har vi vært? Korona, nye tester, karantene?

C’est La Vie?! 😎

Utenfor Dover så døde vinden helt ut. Null framdrift, bare å starte opp jerngenoaen.

Solen viste seg mens vi putra og gikk nordover på flatt vann. Stemningen var likevel god, og værmeldingene (vinden) fremover, over Nordsjøen, virker til å passe oss.

Bak oss trekker det opp et regnvær i det fjerne, men vi bryr oss ikke så veldig om det.

Vi skravler og hygger oss, mens vi gleder oss til overfarten mot hjemlandet.

Middager på en tur som dette, er ikke lagt opp til å være noen gourmetiske opplevelser, så vi forbereder noen poser real turmat for å få i oss litt næring før kvelden kommer.

Mens vi sitter lett henslengt begynner himmelen å gnistre. Tordenvær på vei. Stadig langt unna, og vi gjetter på at dets ferd går bak oss mot den franske kysten.

Vi ser noen fantastiske lynnedslag, og venter mange sekunder for lyden kommer. Langt vekk. Likevel titter vi litt bekymret på hverandre og tenker på ca 20 meter høy mast av karbon fiber, ikke det aller beste i situasjonen rundt oss.

Været går ikke bak oss, men innhenter oss. Lynene gnistrer rundt oss overalt. Himmelen åpner seg og vannet bøtter ned. Pussig nok, ingen vind.

Vi er her vi er. Lite man kan gjøre. Jeg mener å ha lest i papirene om båten at det finnes en lynavleder i toppen av riggen.

Real turmat. Chicken Tikka Masala, og et spektakulært visuelt teater som vi befinner oss midt inne i.

Være sklir forbi. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilder av noen av nedslagene.

All min rädsla försvann, när du sakta tog min hand någonstans emellan Dover Calais….

Jeg var småstresset i går før jeg skulle krysse den engelske kanal og trafikkseparasjons sonene for aller første gang i mitt liv.

Krysse kanalen, og seile slalom mellom tankskip, containerskip, passasjerskip og gud veit hva. Jeg så for meg noe i stil med å løpe over en sterkt trafikkert gate i Chennai eller noe liknende.

Det blei en god del enklere, og frykten var totalt ubegrunnet. Greit, det er en del trafikk, men det var veldig mye enklere hva jeg hadde forestilt meg.

Likevel er jeg litt stolt over å ha gjennomført dette for første gang, ute å forårsake noe stort kaos for næringstrafikken.

Nå er vi på den engelske siden av kanalen, holder oss utenfor stortrafikken, mens vi stadig beveger oss nærmere den nye hjemmehavnen.

Natten i går var magisk, en stjernehimmel som var helt ubeskrivelig, og umulig å fotografere.

På morgenkvisten i dag mistet vi vindtrykket, og fikk 2-3 knops strøm imot oss. Nå putrer vi avsted for motor, og feirer at vi er ca halvveis.

I dag feirer vi med en liten øl, og skåler med alle de forskjellige havguden/-gudinnene mens anlegget spiller Vera Lynn.

There’ll be bluebirds over
The white cliffs of dover
Tomorrow
Just you wait and see

Kl 02:30-03:00 kunne vi vinke takk for nå til Biskaia. Dette ble et kort og intenst stevnemøte, kanskje ses vi igjen, kanskje ikke. Fra første stund viste du deg litt gretten og grinete, du ble litt mildere etterhvert, men varm og kjærlig ble du aldri.

Da vi passerte Brest i natt kunne vi endelig vende kursen nordover. De neste delmålene blir de engelske kanaløyene.

Nordover bar det, og vinden tiltok. Vi ble dyttet bakfra med 17-18 ms. Stagseilet rullet seg selv ut, så vi kunne like godt sette det.

Å krabbe rundt på fordekk mitt på natta i sterk kuling blir sikkert en god historie etterhvert som jeg får krydra episoden.

To rev i storseilet, og vi plystrer nordover mot Guernsey og Jersey. Var det ikke på Jersey det var en liten fest av et slag for et par dager siden?

(https://www.bbc.com/news/world-europe-jersey-56350855)

Vel siden vi ikke rakk hovedfesten, er det vel ikke noe triks å krasje det partyet nå i etterkant.

Sjøen er krapp og urolig, men vi har hatt noen flotte surfer opp imot 15 knop. Skuta oppfører seg eksemplarisk, og holder seg godt på kjølen. Lekende danser hun nordover.

Akkurat nå passerer Guernsey og Jersey, og ta sikte på å krysse over mot den engelske kysten før vi kommer inn i trafikkseparasjonssystemene i kanalen.

Det lysner i horisonten og kanskje er det her i kanalen at vi endelig får sola i ryggen.

Etter et døgn i Biskaia i sterk kuling (17 ms) i trynet fikk vi testa skuta skikkelig.

Et par små hickups med et fall som røyk i innfestinga, en skrue som skrudde seg ut i en av sleidene og ei blokk som vi selv dro istykker.

Vi kunne nok fiksa det meste selv, men valgte å få en proff riggmann til å serve oss. Ny båt osv.

Vi fikk en god natts søvn i ei stille havn, fikk en god frokost, og fikk besøk av RM’s utsendte medarbeider som legger ut turen vår (denne bloggen) på RM’s hjemmesider.

Riggmannen kom og klatra i masta. Én times jobb, og nå er vi på tur igjen.

I skrivende stund har vi en true windspeed på 5-6 ms fra sydvest og vi sklir gjennom sjøen i 7-8 knops hastighet. Akkurat nå er vi mette, uthvilte, tilfredse og forventningsfulle, og prøver å komme oss forbi Brest i natt.

Onsdag 5. mai Kl 18:15 forlot vi La Rochelle for å starte på veien hjem. Vinden var rolig, men mitt i trynet, så vi valgte å gå for motor den første biten.

Nå er vi igang med gult signalflagg på babord salingshorn, “my vessel is healthy and I request free practique”

kl 22:00 passerte vi Ile de Re, og ser hverken La Rochelle eller Fort Boyard (kjent fra Fangene på Fortet) lenger, og vi er på vei vest/nordvest.

Vi kvalte jernhingsten før mørket kom, og fulgte havets og vindens krefter og rytmer. Vi fikk vinden inn fra 60 grader og fulgte kysten mot Brest.

Når natta kom, begynte vi å gå vakter. Vi dundra gjennom natten i ni og en halv knop. Natta i Biscaya er mørk, og oss med svarte seil ble nesten stealth-mode reint visuelt (vi er veldig til stede både på AIS og RADAR).

På morgenkvisten tiltok vinden i styrke 15-17 ms. Litt småhavarier (røket fall og noen små problemer med sleidene i storseilet). Vi velger derfor å vende bauen mot Lorrient for å reparere litt før vi går videre.

Hvis noen har lyst til å følge vår reise kan dere finne båten, Oroshi, på marine traffic, eller klikke på denne linken: https://www.marinetraffic.com/en/ais/home/shipid:6655916/zoom:11