13. mai kl. 04:45 – Jærens Rev. Land Hoi.

Fra nå gjenstår kun fin-navigeringen inn til Stavanger og Sølyst.

Det har vært en lang tur. Onsdag 5. mai forlot vi La Rochelle. Etter et kort pitstop i Lorrient, forlot vi kaien torsdag kl 14:00. Siden da har vi vært på vannet.

En lang tur. Mye vær, og lite vær. Stærk kuling, og havblikk. Mye trafikk, og lite trafikk. Trangt farvann, og åpent hav.

Siden La Rochelle har vi tilbakelagt 1000 nautiske mil på sju dager. Biskaia, Engelske kanal og Nordsjøen. Vi har vært innom territorialgrensene til Frankrike, England (Storbritannia), Nederland, Tyskland, Danmark og nå Norge. Om få timer legger vi til kai, fester trossene, og gir RM1180, byggenr 1, Oroshi sin nye hjemmehavn på Sølyst i Stavanger.

Det virker kanskje ikke så voldsomt, La Rochelle – Stavanger. 1000 NM.

For å sette det litt i perspektiv, hvis vi hadde reist 1000 NM nordover fra Stavanger så hadde vi runda Nordkapp og landa i Båtsfjord (sånn ca).

Det blir deilig å få landlov, hvis nå Erna, Bendt Høye og lokalt grensepoliti gir oss tillatelse.

Oppdatering kommer.

Nordsjøen

Etter vi forot Dover har det ikke kommet så mange reisebrev. Dette fordi vi forlot områder med mobildeknig. Etter Dover siktet vi rett ut i nordsjøen i retnig Stavager.

I Dover beskrev jeg vår opplevelse med et fantastisk tordenvær. Magisk. Var vi redde? Engstelige?
Vel, jeg kan kun tale for egen del. Jeg hadde selv valgt å bli med på denne turen. Jeg befant meg der hvor jeg var. Naturen ga oss de utfordringene vi opplevde, og vi måtte bare takle situasjonen som var. Noen vil sikkert synes sånt vær kan være ubehagelig, og kaskje farlig.

Jeg tenker kanskje litt musimsk “Insha’Allah”, eller litt fransk “C’est la vie”, jeg er der, det som skjer det skjer, la meg nyte det. Tordenværet og lynglimtene var fantastiske, magiske. Det var en spektakulær opplevelse. Vi var der, så det, opplevde det. Det tok slutt og vi dro videre.

Resten av natten bøttet regnet ned. Ingen vind, og det var vått. Vi tøffet nordover for motor.

Dagen etter lysnet det opp. Det slutta å regne, vinden tok seg opp, og vi kunne seile litt igjen. Nok en kuling, denne gangen bafra. Platt lens. Vi kunne velge å endre kurs for å få en bedre seilteknisk vindvinkel. På den måten kunne vi kanskje redusere tidsforbruket. Eller vi kunne gå på kurs, og spare distanse. Vi valgte det siste. Gikk mot mål, korteste vei.

Nordsjøen er stor. Vi skulle tilbakelegge ca 500NM. Det er ganske mye trafikk her ute, men det er langt fra oss. Vi ser ikke så mange andre fartøyer, enkelte olje/gass installasjoner, men de er ganske langt unna. Vi seiler rett nordover, autopioten holder kontrollen, og jobber aktivt for å håndtere medvind og dønninger.

Midt ute på havet får vi besøk. Fra oven kommer en pjuskete, utmattet liten skapning, finner dekket på båten og går inn for landing.

Tenk deg å være ei due. Du har flydd fra et eller annet varmt land, og skal nordover. Du blir sliten, orker ikke mer, og må bare gi tapt. Du daler nedover fra stor høyde. Egentlig håper du kanskje at der nede finner du fast grund, slik at du kan lande og hente krefter. Dessverre, under deg er det kun hav, du er ikke gla i vann og kan ikke svømme.

Fakta:
Duefamilien eller duer (Columbidae) er en stor familie som inkluderer cirka 49 slekter med tilsammen cirka 350 arter. Familien utgjør, sammen med de nå utdødde drontene (Raphidae), ordenen duefugler (Columbiformes). Duefamilien deles videre inn i tre underfamilier, hvorav én med to tribus.
Norge hekker artene ringdueskogdue og tyrkerdue regulært, samt bydue. Bydua er imidlertid en forvillet etterkommer av domestiserte klippeduer (nærmere bestemt etter brevdue). Ville klippeduer hekker ikke lenger her. Turteldue er imidlertid en relativt hyppig gjest i Norge, som en gang i blant også besøkes av mongolturteldue.
Noen få arter, som hekker på høye breddegrader, er imidlertid regulære trekkfugler og kan foreta relativt lange trekk.

Hva er oddsen for at du finner en seilbåt å lande på midt ute på havet? Hva er oddsen for å klare å komme inn for landing blant mast, seil, stag og vanter.

Denne dua klarte det. Hun landa, samlet krefter, og dro videre etter en halv times hvile. Håper ikke du ble sjøsyk. Lykke til, håper du finner frem.

Ved midnattstid mistet vi vinden på nytt. Bare å trimme jern-genoaen (for uinvidde så er genoa navnet på et av seilene. Genoa av jern=motor). Volvoen summer og går og pusher oss fremover i ca 7 knop. Havet er flatt, sola skinner, godt vi bunkra noen hundre liter diesel før vi dro. Vi smører oss med faktor 20 og inntar hvilemodus.

12 mai kl 01:54 krysser vi grensen til norsk sokkel. Vår tid i viking begynner å nærme seg slutten. Dog, vi har ca et døgn igjen i havet, men vi kan begynne å forberede landgang.

Natten igjennom fikk vi tykk tåke, maks 30 meters sikt. Samtidig passerte vi gjennom store fiskerbank. Her drev de fiske, og ikke alle hadde AIS. Godt vi også er utstyrt med radar.

Morgenkvisten ankom uten at vi hadde rotet oss bort i “usynlige” trålere, og vi nærmer oss kysten. Dette er tydelig pga tiltagende dyreliv og skipsfart. I mangel på duer ser vi nå både havsuler og ærfugl. En sel var litt nysgjerrig og tittet på oss fra 50-60 meter, og et titalls niser leker foran bauen.

Hva venter oss mot land? Tollvesen, båten skal innføres. Grensepoliti, hvor har vi vært? Korona, nye tester, karantene?

C’est La Vie?! 😎

Thunder and Lightening

Utenfor Dover så døde vinden helt ut. Null framdrift, bare å starte opp jerngenoaen.

Solen viste seg mens vi putra og gikk nordover på flatt vann. Stemningen var likevel god, og værmeldingene (vinden) fremover, over Nordsjøen, virker til å passe oss.

Bak oss trekker det opp et regnvær i det fjerne, men vi bryr oss ikke så veldig om det.

Vi skravler og hygger oss, mens vi gleder oss til overfarten mot hjemlandet.

Middager på en tur som dette, er ikke lagt opp til å være noen gourmetiske opplevelser, så vi forbereder noen poser real turmat for å få i oss litt næring før kvelden kommer.

Mens vi sitter lett henslengt begynner himmelen å gnistre. Tordenvær på vei. Stadig langt unna, og vi gjetter på at dets ferd går bak oss mot den franske kysten.

Vi ser noen fantastiske lynnedslag, og venter mange sekunder for lyden kommer. Langt vekk. Likevel titter vi litt bekymret på hverandre og tenker på ca 20 meter høy mast av karbon fiber, ikke det aller beste i situasjonen rundt oss.

Været går ikke bak oss, men innhenter oss. Lynene gnistrer rundt oss overalt. Himmelen åpner seg og vannet bøtter ned. Pussig nok, ingen vind.

Vi er her vi er. Lite man kan gjøre. Jeg mener å ha lest i papirene om båten at det finnes en lynavleder i toppen av riggen.

Real turmat. Chicken Tikka Masala, og et spektakulært visuelt teater som vi befinner oss midt inne i.

Være sklir forbi. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilder av noen av nedslagene.

White cliffs og Dover

All min rädsla försvann, när du sakta tog min hand någonstans emellan Dover Calais….

Jeg var småstresset i går før jeg skulle krysse den engelske kanal og trafikkseparasjons sonene for aller første gang i mitt liv.

Krysse kanalen, og seile slalom mellom tankskip, containerskip, passasjerskip og gud veit hva. Jeg så for meg noe i stil med å løpe over en sterkt trafikkert gate i Chennai eller noe liknende.

Det blei en god del enklere, og frykten var totalt ubegrunnet. Greit, det er en del trafikk, men det var veldig mye enklere hva jeg hadde forestilt meg.

Likevel er jeg litt stolt over å ha gjennomført dette for første gang, ute å forårsake noe stort kaos for næringstrafikken.

Nå er vi på den engelske siden av kanalen, holder oss utenfor stortrafikken, mens vi stadig beveger oss nærmere den nye hjemmehavnen.

Natten i går var magisk, en stjernehimmel som var helt ubeskrivelig, og umulig å fotografere.

På morgenkvisten i dag mistet vi vindtrykket, og fikk 2-3 knops strøm imot oss. Nå putrer vi avsted for motor, og feirer at vi er ca halvveis.

I dag feirer vi med en liten øl, og skåler med alle de forskjellige havguden/-gudinnene mens anlegget spiller Vera Lynn.

There’ll be bluebirds over
The white cliffs of dover
Tomorrow
Just you wait and see

Takk for denne gang til Biskaia, og hei, hopp og hoppsann til den Engelske kanal

Kl 02:30-03:00 kunne vi vinke takk for nå til Biskaia. Dette ble et kort og intenst stevnemøte, kanskje ses vi igjen, kanskje ikke. Fra første stund viste du deg litt gretten og grinete, du ble litt mildere etterhvert, men varm og kjærlig ble du aldri.

Da vi passerte Brest i natt kunne vi endelig vende kursen nordover. De neste delmålene blir de engelske kanaløyene.

Nordover bar det, og vinden tiltok. Vi ble dyttet bakfra med 17-18 ms. Stagseilet rullet seg selv ut, så vi kunne like godt sette det.

Å krabbe rundt på fordekk mitt på natta i sterk kuling blir sikkert en god historie etterhvert som jeg får krydra episoden.

To rev i storseilet, og vi plystrer nordover mot Guernsey og Jersey. Var det ikke på Jersey det var en liten fest av et slag for et par dager siden?

(https://www.bbc.com/news/world-europe-jersey-56350855)

Vel siden vi ikke rakk hovedfesten, er det vel ikke noe triks å krasje det partyet nå i etterkant.

Sjøen er krapp og urolig, men vi har hatt noen flotte surfer opp imot 15 knop. Skuta oppfører seg eksemplarisk, og holder seg godt på kjølen. Lekende danser hun nordover.

Akkurat nå passerer Guernsey og Jersey, og ta sikte på å krysse over mot den engelske kysten før vi kommer inn i trafikkseparasjonssystemene i kanalen.

Det lysner i horisonten og kanskje er det her i kanalen at vi endelig får sola i ryggen.

Touch and go i Lorrient

Etter et døgn i Biskaia i sterk kuling (17 ms) i trynet fikk vi testa skuta skikkelig.

Et par små hickups med et fall som røyk i innfestinga, en skrue som skrudde seg ut i en av sleidene og ei blokk som vi selv dro istykker.

Vi kunne nok fiksa det meste selv, men valgte å få en proff riggmann til å serve oss. Ny båt osv.

Vi fikk en god natts søvn i ei stille havn, fikk en god frokost, og fikk besøk av RM’s utsendte medarbeider som legger ut turen vår (denne bloggen) på RM’s hjemmesider.

Riggmannen kom og klatra i masta. Én times jobb, og nå er vi på tur igjen.

I skrivende stund har vi en true windspeed på 5-6 ms fra sydvest og vi sklir gjennom sjøen i 7-8 knops hastighet. Akkurat nå er vi mette, uthvilte, tilfredse og forventningsfulle, og prøver å komme oss forbi Brest i natt.

Igang

Onsdag 5. mai Kl 18:15 forlot vi La Rochelle for å starte på veien hjem. Vinden var rolig, men mitt i trynet, så vi valgte å gå for motor den første biten.

Nå er vi igang med gult signalflagg på babord salingshorn, “my vessel is healthy and I request free practique”

kl 22:00 passerte vi Ile de Re, og ser hverken La Rochelle eller Fort Boyard (kjent fra Fangene på Fortet) lenger, og vi er på vei vest/nordvest.

Vi kvalte jernhingsten før mørket kom, og fulgte havets og vindens krefter og rytmer. Vi fikk vinden inn fra 60 grader og fulgte kysten mot Brest.

Når natta kom, begynte vi å gå vakter. Vi dundra gjennom natten i ni og en halv knop. Natta i Biscaya er mørk, og oss med svarte seil ble nesten stealth-mode reint visuelt (vi er veldig til stede både på AIS og RADAR).

På morgenkvisten tiltok vinden i styrke 15-17 ms. Litt småhavarier (røket fall og noen små problemer med sleidene i storseilet). Vi velger derfor å vende bauen mot Lorrient for å reparere litt før vi går videre.

Hvis noen har lyst til å følge vår reise kan dere finne båten, Oroshi, på marine traffic, eller klikke på denne linken: https://www.marinetraffic.com/en/ais/home/shipid:6655916/zoom:11

Jomfruturen

Da har vi forsøkt å manøvrere skuta for første gang. Prøvd de forskjellige seilkombinasjonene. Staysail (stagseil), fokk og code0.

På kryss med Staysail gjorde vi ca 7 – 7,5 knop i seks sekundmeters vind. Med code0 på slørene runda vi 8,5 knop.

Vi hadde med oss Cyrille, en franskmann som hadde erfaringer fra Volvo Ocean Race og Intrum Justicia i 2006 som med livlige fakter viste oss det praktiske med seilene.

Etter våre jomfruelige opplevelser med skuta, har vi tatt ennå en frivillig PCR test for å dokumentere at vi er friske når vi drar fra La Rochelle.

Arrivé à La Rochelle à minuit

Etter en lang dag i transport ankom vi La Rochelle midnatt til 04.05.2021.

Etter en dobbel dose med covid-tester fant vi fram til båten og stupte i seng. Deilig å høre at det klukket med vann under båten.

Etter en god natts søvn, våknet vi opp til typisk kjedelig “Norsk” vær. Sju grader, yr i lufta og vind mellom liten og sterk kuling fra syd.

Ikke å foretrekke for en jomfrutur.

Vi har brukt dagen til å bunkre opp med mat og utstyr for de neste 10-12 dagene. Gikk igjennom båten med de som hadde klargjordt den, og avtalte en demo-/prøvetur i morgen formiddag.

Vi gleder oss til en ny dag i morgen med litt lettere vær. Solen skal smile litt, og vinden skal avta, og vi skal på nytt teste oss om vi er friske før vi setter til havs.

I dag har det vært en god arbeidsdag.

Cityhopper gjennom et Corona sperret Europa

Dagen i dag skulle vært en enkel transportetappe.

Transport fra Norge til Frankrike, La Rochelle, for å entre båten vi skal frakte hjem til Stavanger.

Å reise i et lukket Europa, skulle vært enkelt – trodde vi. Vi måtte selvsagt sørge for å bevise at vi ikke var smittet (RT-PCR test) og følge regler med munnbind og håndvask. Så enkelt ble det ikke.

Jeg dro til vår hovedflyplass i går kveld (søndag 2. mai), nettopp for å få tatt denne PCR testen. Kr 2500,- ved kasse 1. Nå, nå – dyrt og ubehagelig, men “good to go”.

Dagen etter startet kl 0400 om morgen for å komme gjennom innsjekking mm før flyavgang kl 0630.

Gardermoen -> Amsterdam. I Amsterdam møtte jeg mine andre seilkammerater. Transfer til nytt fly gikk greit. Neste flight til Paris.

I kjærlighetens by, blir transporten smadra. Vi blir geleidet til ny Corona test (obligatorisk) fordi vi hadde mellomlandet i Nederland. En og en halv time i kø, og vi mistet korresponderende fly til Nantes.

Nå sitter vi på Charles De Gaulle, og venter på neste fly om ca seks timer. Flyplassen er i disse dager svært lite spennende ettersom alt er lukket.

Stay tuned – updates will come…….