Tananger -> Aker brygge 42 timer

42 timer etter vi kastet loss i Tananger fortøyde vi båten til Aker Brygge Marina.

Dette ble en magisk tur. Båten oppførte seg eksemplarisk, og vi fikk testet ut de fleste seilkombinasjonene.

Vi kastet loss i Tananger med moderate vindforhold. Forbi Jærens rev på vei mot Lindesnes trakk vi opp en genaker i strømpe. Sammen med storseilet fikk vi opp ca 200kvm seilareal. Desverre var vindretningen litt feil i forhold til reisen mål, og etter en mislykka genakerjibb valgte vi å putre videre med storseil og motor.

Etter noen timer med fokkeslør/lens, la vi om kursen og fulgte kysten nordover. Dette ga oss mulighet for å teste ut code0 på rull.

Rundt Lindesnes kvalte vi motoren, rullet ut fokka og seilte videre mot vest.

Etter Kristiansand fikk vi mulighet til å teste ut Code0. Et 75kvm sløreseil på rull.

Vinden tiltok, og vi plystra nordover langs kysten forbi Lillesand, Grimstad, Arendal osv. Med tiltagende vind valgte vi å redusere seilføring en mot kvelden, byttet ut Code-seilet med alminnelig fokk.

Risør, Kragerø Jomfruland. Etterhvert ble vindretningen ganske platt så fokka hang og slang uten noe trykk. Vi valgte å rulle den litt inn, sånn at vi fikk litt glede av et slags redusert forseil, det sto ihvertfall.

Videre forbi Langesundsfjorden, Rakke og Svenner var det meldt om avtagende vind mot kvelden og natta. Den meldinga var feil.

Utenfor Svenner blåste det derimot opp. Ved midnattstid dro det til med vindkast opp imot 35 knop (18 ms), eller med andre ord Sterk kuling. Vi som så for oss en rolig natt, ble heller noe overrasket.

Stadig, båten holdt seg fantastisk godt i sjøen. Desverre noterte jeg meg ikke hva slags båtfart vi opplevde.

Utenfor Sydostgrunnen, mens vinden stadig var like hissig, begynte vi å vurdere å ta ennå et rev i storseilet (redusere seilarealet). Det å gå opp i vinden i sterk kuling for å ligge i vindøye mens man tar et rev, er også en slags øvelse. Båten blir liggende som en kork i vannet og vipper hit og dit, mens vi strammer inn rev og fall før vi på nytt kan sette kurs og få stabilitet i skuta.

Utenfor Tjømøbåen strammer vi inn seilene, og legger om kursen 30-40 grader for å gå inn Oslofjorden for bidevind. Innenfor Storeferder ser det ut som om vi kommer til å møte en tankbåt. AIS og andre instrumenter forteller oss at her kan det bli trangt om plassen. Det blåser stadig stiv kuling, vi seiler nærmest kryss og kommer til å møte nyttetrafikk i relativt trangt farvann. Ifølge regelverket på sjøen vil vi ha vikeplikt.

Frykten blir til en lettelse nå vi ser at tankbåten endrer kurs utenom Færder fyr, slik at vi ikke kommer til å møte ham. PUH.

Etter Fulehuk og Hollenderbåen bærer det inn Oslofjorden for bidevind med vinden fra vest. Det blir litt roligere, og båten takler situasjonen akkurat som forventet.

På nytt sier værmeldingen at vinden skal avta på morgenkvisten.

Utenfor Gullholmen og Filtvet opplever vi det stikk motsatte. Fra klar blå himmel, uten skyer eller opptrekk til uvær, åpner værgudene luftslusene på nytt. 27 knop i kastene fra vest (12-14 ms). Liten kuling.

Vi dundrer innover mot Drøbaksundet mens vi forsøker å stjele høyde mot vest. Vi anser at det kan bli rotete vind inne i den relativt smale trakta inn til Oslo.

Før vi rekker å komme oss inn til Filtvet, må vi på nytt gi plass til nyttetrafikk. Når vi må slippe fergene fra Kiel og København forbi oss, må vi samtidig avgi høyden vi kunne tatt og ender opp på østsiden av sundet.

Samme hva, det betød ikke all verden. Drøbaksund med vestavind er slitsomt med seilbåt som skal inn fjorden.

Stadige vindkast, og vinddreininger når vi skal krysse innover er utfordrende. Hadde dette vært en regatta eller konkurranse hadde jeg elsket det. Når vi er i transport, betyr det bare mer jobb, slit og ekstra lenge tid før vi kan fortøye.

De siste 20 milene (nautisk) foregår for motor.

Endelig inne ved Aker Brygge Marina er det fire slitne seilere som kan nyte en ankerdram etter 42 timers uavbrutt seilas.

Oroshi går nå over i feriemodus sammen med familien Haaland Sirum. God ferie.

Svipper innom hjemme

Ifølge kartplotteren har vi nå tre kvarter igjen til Rakkestuten. Månen rett bak oss er ca halvfull og lyser oransje.

I skumringen sitter vi og repeterer lyskarakterene til de omkringliggende fyrlyktene. Tvistein Fl(5), Stavernsodden Oc(3) 10sek, Svenner Oc(10).

Vi er kun på snarvisitt, og durer videre mot Færder, Fl(3) 30sek. før vi legger om kursen inn Oslofjorden.

Desverre blir ikke fotografiet like vakkert som den reelle opplevelsen.

Inntil nå har turen gått over all forventning enn så lenge. Vi la fra kai i Tananger i går kl 18:00, i natt passerer vi Larviksfjorden. Vi har ikke finregnet på distanse og hastighet, men det har overgått planene vi hadde før vi dro. Akkurat nå har vi vinden på ca 140° og det blåser 18 knop TWS. (En liten oppdatering: vi banka forbi svenner med vindkast opp i 35 knop).

Vi toger videre.

Leavin’em behind

Til slutt kom code0 seilet opp i riggen.

Akkurat nå seiler vi forbi Lillesand. Vindstyrke mellom 15 til 16 knop, og vi seiler 10-12 knop gjennom vannet. Båten spiser mil.

Vi toger videre mot Færder, og inn Oslofjorden.

Sørspissen av Norge

13 timer tok det oss å seile fra Tananger havn. Kl 07:10 passerte vi Lindesnes fyr.

Akkurat nå seiler vi nesten rett øst før vi skal vende skuta nordover paralelt med sørlandskysten.

Nattelufta var fuktig og grøssen. Nå står sola opp i øst, og varmer noen trøtte tryner som inntar morgenkaffen. Vinden har spakna litt og kommer rett bakfra, noe som betyr vi kun bruker storseilet. Håpet er at når vi legger om 10-20 grader at vi vil få en bedre vindvinkel og mulighet for å sette en code0.

Back at Oroshi

I dag er det to måneder siden jeg var i Stavanger sist. Den gang ankret jeg opp med seilbåten Oroshi, etter at jeg hadde trosset alle korona råd, sammen med eieren av båten, og dratt til Frankrike for å hente skuta hjem.

Den gangen tilbrakte vi 7 døgn i åpent hav før vi ankom Norge, og måtte sone ei uke i karantene hotell.

I dag har jeg holdt meg innenlands, men har på nytt entret ombord i seilbåten for å seile rundt sørlandskysten, og inn til tigerstaden.

Med på turen denne gang er naturligvis båteier Helge Jarle, en italiensk førstereis Stefano, min dog så erfarne seiler men stadig lillebror Aril, og til slutt meg selv.

Båteierens familie venter i Oslo for å avvikle en båtferie langs sørlandskysten. Vi er innleid (utskremt) transporthjelp.

Vi ankom Tananger hvor vi ble tatt imot med italiensk pasta – al dente, før vi satte kursen ut mot Jærens rev. Det blåste snille vinder, og vi testet en 150 kvm genaker. Dog, vindretning trakk oss ut i litt feil kurs. Vi planla egentlig en jibb for å komme inn mot kysten igjen.

Dette gikk heller dårlig. Det endte med at vi måtte berge duken og starte jerngenoaen (Volvo 50 HP diesel)

I skrivende stund motorseiler vi sydover retning Lindesnes utenfor Kvassheim fyr. Storseil og motor i 6,5 knops vind betyr samme hastighet over grunn.

Endelig hjemme

Etter å ha levd i en limbo tilværelse den siste uka, fikk jeg endelig reise hjem. Nå skal det bli godt å få vasket ut av baggen jeg har levd i de siste ukene.

På meg har hele karanteneperioden virket som en stor vits. Jeg har stadig ikke klart å se grunnen til å måtte sove på et hotell i ei uke for å begrense smitten, når man stadig kunne bevege seg ut i samfunnet likevel.

For vår del var det tryggeste å tilbringe dagene i båten. Det var hvertfall mitt valg. Der var vi alene, kunne begrense besøkene, og holde avstand fra andre utenfor vår kohort.

Det ble noen timer med flikking på seil og skjøter, gå over teknikk og elektronikk. Vi ble godt kjent med skuta.

Og for ei skute, for en båt. Jeg blei forelska i RM1180.

Båten er spesiell. Den er designet av Mark Lombard, en båt designer som har sin bakgrunn fra “racing sailboats, Vendee Globe and IMOCA”.

Det er mange likhetstrekk med en IMOCA eller forskjellige mini650’er. Den er flat under vann og har en bred akterende. Båten planer veldig lett.

Underskroget  er konstruert av finer som er forseglet med epoxy, mens skrogsidene er av glassfiber.

Dette er en båt som er konstruert for å seile fort med vinden, men jeg ble positivt overrasket over måten den håndterte 18 ms motvind i Biskaia. Den dundret avsted i 9,5 knop med full seilføring uten at vi hadde problemer med broacher eller ubehagelig krenging.

Ja, den kunne lande hardt i bølgene pga det flate underskroget. Likevel, det kan man leve med når båten oppførte seg som den ellers gjorde. Det gikk så de plystra.

På noen måter fikk vi testa båten skikkelig underveis. På andre måter fikk vi ikke testa som vi ville.

Det hadde vært moro å prøve en god genakerslør i god stabil vind. Slike vindretninger fikk vi ikke denne gangen.

Alt i alt var dette en fantastisk seilopplevelse med en idiotisk tåpelig avslutning. Anyway, vi fikk krysset av noen punkter på to-do lista.

1: har seilt i Biskaia
2: seilt Engelske kanal
3: ei uke sammenhengende seiling uten landkjenning.

Been there, done that.

Åpen soning

Jeg har irritert meg, og forsøkt å latterliggjøre hele karantenesituasjonen – med rette. Jeg synes det hele er latterlig. Det at vi kan bevege oss rundt etter for-godt-befinnende så lenge vi holder avstand, men må inn hit å overnatte, er i min smitteforståelse en stor vits.

Måten vår å takle dette på, har vært å dra ned i båten hver dag. Der nede er vi alene, der er vi i minst kontakt med andre, og vi føler det er det tryggeste vi kan gjøre.

Det har vi gjordt i dag også. Vi feiret 17. mai på vannet. Det var det andre som gjorde også, men da var vi likevel i god avstand fra andre.

I Stavanger var det stor oppslutning til båtkortesjen, og en ny gul båt blir jo nødvendigvis også spottet på TV.

https://tv.nrk.no/se?v=MUHU17000321&t=5067s

Etter en dag i solen, gjorde hotellet sitt aller beste for å bidra til en hyggelig dag, med en veldig smakfull middag. Selv om det er sinnsykt kjedelig å sitte alene å spise på rommet.

17. mai 2021 kommer til å feste seg i minnet som en underlig og rar opplevelse.

Gratulerer masse med nasjonaldagen

Å feire nasjonaldagen i karantene er en selsom opplevelse.

Her skjer det ingen verdens ting. Det er langt mellom flaggene, ikke noe musikkorps, feststemningen er fullstendig fraværende. Bunader og festtøy???

Dog, hotellet forsøker å gjøre det de kan ut fra forutsetningene. Det er nok ikke lett å skape en fest for mennesker som må sitte ensomme på hvert sitt rom for å innta årets nasjonale festmiddag.

Gratulerer masse med dagen alle sammen.

Life behind bars i et karantenehotell – men det er ikke noe fengsel.

Da vi ankom Stavanger på torsdag, valgte vi som lovlydige og moralske borgere å følge rådene fra norske myndigheter.

Vi henvendte oss til grensepolitiet, tok en korona-test, og fikk beskjed om at vi måtte flytte inn på karantenehotell i 10 dager.

Karantenehotellet var ikke noen straff eller noe fengsel (ifølge politiet), men vi måtte overnatte der. I øvrig kunne vi leve som vanlig, dra hjem, gå på byen, gå i forretninger osv så lenge vi holdt to meters avstand, og så godt som mulig unngikk folkemengder.

Mange gjør nettopp det, lever som normalt. Likevel er det flere som bare er på hotellet. Man får ikke lov til å oppholde seg i restauranter eller møterom. Alt er stengt ned. Smitte skal stoppes.

De som må bli værende på hotellet, er de som ikke kan komme seg noe sted. De som ikke har noen hverdag i distriktet, eller bil for å komme seg ut.

Da blir man hengende på hotellet, gjerne ute, hvor de står i grupper og røyker. Ingen ansiktsmaske, og generelt lite forholdsregler.

Hvis det er noe plass i Norge i dag hvor det er fare for å bli smittet, er det nettopp i et karantenehotell.

Måltidene blir satt fram utenfor hotellrommet, og “nytes” i ensomhet.

Jeg forsøkte å sende søknad, og appellere til kommuneoverlegen i Sola om å få “sone” min karantenetid i min hjemkommune. Dette falt for døde ører.

Karantenen må gjennomføres der hvor du ankommer Norge. Evt smitte skal ikke flyttes inn i landet.

Men det er ikke noe fengsel, må forstå. Du kan fritt bevege deg. Det er heller ingen som holder deg igjen på hotellet, du kan fritt dra. Men da får du sannsynligvis en bot på 20.000,-.

Med andre ord. Hvis du har god økonomi, kan du egentlig bare gi F…. i karantenebestemmelsene, og fortsette ditt vanlige liv.

Sms i dag tidlig:

“Fra nasjonalt kontrollsenter for innreisende: Krav om karantene i ti døgn gjelder for de fleste. Brudd på karantenereglene kan medføre straff. Isoler deg hvis du tester positivt. For medisinsk hjelp ring 116117. Mer informasjon: https://www.helsenorge.no/koronavirus/reise/#innreiseregler-til-norge”

Velkommen til Norge

I går fortøyde vi båten på Sølyst, og ankom ny hjemmehavn.

Som lovlydige og moralske nordmenn valgte vi å ringe grensepolitiet som skal registrere innreise til landet.

Der ba de oss komme til Sola for å ta ennå en korona-test. Den fjerde på ti dager, alle negative så langt.

Videre ble vi informert at vi nå skulle i karantene hotell. Dette skulle ikke føles som noen straff, det er ikke noe fengsel, og man kan leve normalt så lenge man holder to meters avstand. Det eneste er at man skal overnatte på hotellet i ti dager.

Hele tiltaket er å unngå importsmitte til landet. Ti dager på hotell. Du kan være ute om dagen, og gjøre det du ønsker så lenge man holder avstand.

Så lenge man bor i Stavanger kan vel dette funke. Synes likevel det blir noe tåpelig ved det hele.

For min del blir det nettopp fengsel. Jeg bor normalt i Larvik, og kan ikke foreta mine normale ting så lenge jeg er på Sola. Et problem jeg får, er at jeg vanskelig kan hjelpe mine foreldre på 84 og 94 år, i deres dagligdag.

Politimannen på Sola var vennligheten selv, men hadde ingen anledning til å gi meg dispensasjon til å reise til egen hjemkommune for å “sone” karantene der.

Derimot sendte han meg videre til kommuneoverlegen i Sola kommune som har mulighet for å se om jeg kan få mulighet for å flytte på karantenehotell i egen kommune.

Søknaden ble sendt umiddelbart, og vil bli fulgt opp med en telefonsamtale i løpet av formiddagen.

For vår del etter å ha reist til Frankrike for å hente en privat seilbåt, virker sikkerhetstiltakene vel byråkratiske.

Vi har som sagt tatt fire tester i løpet av de siste ti dagene, alle negative. Vi har vært tre kammerater ombord i en båt i 7 døgn uten å være i kontakt med noen andre individer.

De smittemessig farligste situasjonene vi har vært utsatt for, er de gangene vi faktisk har gjennomført testene. De gangene har vi vært i kontakt med andre. Ellers har vi vært isolert.

Jeg håper inderlig det finnes både fornuft og logikk på kommuneoverlegens kontor i Sola, hvis ikke blir jeg dømt til å sitte på hotellet for å “sone” en straff på 10 dager for å hjelpe en kammerat for å hente hjem sin nye seilbåt.

Jeg heier på kommuneoverlegen enn så lenge.